Image

Gerds siste bønn


Gerd satte seg til i den gamle lenestolen. Trekket på seteputen var tynnslitt, så hun passet på å ha en ullfell liggende over. Den var god å sitte i, stolen. Det vesle bordet ved siden av stolen var drapert i hvit heklet duk som rakk nesten ned til gulvet. Hun hadde heklet den selv. Ja, det var mange år siden hun hadde kunnet hekle og sy. Hun hadde ikke hatt hender til håndarbeid de siste 15 årene. Gerd synes det var synd ingen av døtrene hennes hadde vist interesse for håndarbeid av noe slag. Nok et eksempel på gammel og god kunnskap som gikk i glemmeboken til fordel for iphone – som alle satt med nesa trykket langt nedi til alle døgnets tider. Det var da mye bedre å ha et håndarbeid mellom hendene mens man hadde den gode samtalen med familie og venner. Denne forbaska iphonen tok jo all oppmerksomhet og fokus bort fra samtalen.

Nei, det behøvde ikke være de store verdensbegivenhetene de snakket om, det var ikke det Gerd savnet. Det var det litt mer personlige hun savnet. Beretninger om en god dag, bekymringer om en slektnings lange sykdomsleie, eller rett og slett å sammen minnes en fin ferie de hadde hatt i campingvogna.

Campingvogna ja, åh som hun og Tor hadde elsket campingvogna! De hadde en passe stor Hobby-vogn på fast plass på Sørlandet. Spikerteltet Tor hadde satt opp hadde gjort campingvogna enda mer anvendelig, ja den hadde regelrett transformert vogna til ei hytte! Men så fikk da altså Tor kreften og ble så dårlig at han ikke orket med vogna noe mer. Ja, han kunne jo ikke kjøre bil når han var dårlig heller. Gerd hadde aldri tatt sertifikatet, men hun hadde jo hatt Tor til å kjøre. Han var så trygg og god, han Tor. Vet du, i alle de årene Tor hadde kjørt, hadde de aldri vært ute for noe uhell!

Gerd sukket, og tenkte på de mange kjøreturene de hadde hatt til vogna i sommerhalvåret. To og en halv time tok det å kjøre fra huset og ned til vogna på Sørlandet. Ja, Tor jobbet halv dag på fredager, så de kom seg av gårde før rushet. Det hadde vært gode tider, selv med denne gikta. Etter at Tor gav tapt til kreften, fikk Gerd hjelp av døtrene sine å selge huset og finne denne lettstelte leiligheten i stedet. Så hadde det egentlig gått nedoverbakke siden det. Helsa ble verre, ungene flyttet til andre deler av landet og var begge travelt opptatt med å balansere karriere og familie. Gerd var stolt av døtrene sine, men hun savnet dem sårt. De var begge flinke å ringe, men etter telefonsamtalene ble det så tomt i leiligheten.

Det eneste besøket Gerd fikk utenom barnebarns skoleferier, var hjemmehjelpen. Gerd hadde likt den første damen som kom, hun hadde vært riktig hyggelig og snakkesalig. Hun som kom nå var så stille og mutt. Gerd skjønte jo at de ikke ble betalt for å prate, så hun klaget ikke. Gerd var bare takknemlig for å få hjelp med de huslige syslene gikten gjorde umulig for henne. Det var viktig for Gerd at hjemmet var ordentlig. Ikke moderne. Ordentlig.

Det hadde vært en stille kveld etter at den tause hjemmehjelpen hadde vært der tidligere, og Gerd hadde pratet med eldste dattera og ene barnebarnet på telefonen. Gerd hadde skrudd på TV, og trykket seg gjennom kanalene. Det var ikke noe hyggelig å se på.  Det var jo bare masse høye lyder og skrik og ungdommer som ålte seg rundt med glitter og stas og veldig lite ellers. Det var da hun hadde kommet over en kanal som hun først trodde var en lokal- sending. Programlederen var så ujålete. Så liketil. Han var ikke polert som de fleste programledere på TV. Han virket så ekte, så koselig. Og så kom det musikk. Fin musikk. Glad musikk. Ikke sånn bråk på engelsk som Gerd ikke forsto. Det var en ung kvinne som sang og spilte piano. Sånn omtrent på alder med eldste dattera til Gerd. Hun sang om Jesus.

Gerd hadde reist seg fra stolen sin, tuslet ut på kjøkkenet, og hentet seg en kneippbrødskive med nøkkelost og et glass surmelk. Hun hadde noen medisiner som skulle tas til kveldsmaten. Så ble hun sittende der og kose seg med kveldsmaten og se på denne kanalen. Ja, for Gerd virkelig koste seg med programmene; de snakket fint om Gud og om tro, og mange ting som Gerd var så enig i. Det hele var så hyggelig, og hjemmekjært. Ingen oppstasa og polerte programledere som las fra et manuskript. Spesielt hyggelig synes Gerd det var å høre hvordan de omtalte seg selv; «den store familien» som favnet tilskuerne med. De var venner, de var partnere. Familie.

Noe av det beste var å høre om mennesker som var blitt helbredet, og Gerd hadde mange ganger gått opp og lagt de vonde hendene sine på TV ’n mens TV-pastoren ba. Og hver gang synes hun at det hjalp litt for en stakket stund. Gerd hadde ingen erfaring med mennesker som ble helbredet gjennom annet enn helsevesenet, men hun hadde da ingen grunn til å mistro disse sannhetsvitnene på TV. Gerd var av en støpning som trodde det beste om folk. Det var jo godt voksne folk, hvorfor skulle de fare med løgn? Dessuten sto det i Bibelen at Jesus helbredet syke, og Gerd ville nødig mistro Jesus. Gerd var sikker på at hun ville ha blitt helbredet for gikten helt – om hun bare hadde hatt anledning til å reise på et møte.

Stadig vekk snakket de om at TV kanalen var i dyp økonomisk krise – og om ikke seerne gav penger ville de se seg nødt til å legge ned. Gerd ønsket ikke dette. Hun var blitt glad i kanalen og de hyggelige personene hun ble kjent med gjennom skjermen. Hun ville gjerne kunne følge med og se hva som skjedde med dem i livene deres. Hun brød seg om dem, og følte at de brød seg om henne også. Gerd plukket opp telefonen og ringte nummeret på TV skjermen. Der fikk hun snakket med en hyggelig dame, og avtalte å gi 200 kroner i måneden. Ikke lenge etter ble bidraget hennes ropt opp av sjølveste sjefen som «ny partner fra Rogaland», og så ringte de i bjella. Det var så artig når de ringte i bjella!

Det tok ikke lang tid før Gerd fikk håndskrevne brev fra favoritt-kanalen sin, noen ganger hadde de til og med lagt ved et bilde. Disse giroene betalte hun alltid, for det var så hyggelig å få personlig post, og hva var mer personlig og omtenksomt enn å sende med bilder! Gerd var virkelig en av Familien nå, og dette gledet henne langt inn i hjertet.  Gerd hadde sluttet med den dyre medisinen sin nå som hun gav så mye til TV kanalen og de sjarmerende og flotte menneskene som var der.  Hun ba til Gud om helbredelse for gikten sin og for døtrene sine og deres familier. Gerd lurte på om hun ikke var troende nok, for foruten de korte stundene når hun la hendene på TV skjermen mens pastoren ba for henne, synes hun at hun generelt var blitt verre. Men det var nok kulden som gjorde det. Gerd hadde stillet ned varmen i leiligheten så ikke strømregningen ble så stor.

Gerd rørte i havregrøten mens hun ventet på at den skulle koke opp. Hun kjente seg svak, følte hun trengte hvile. Hun hadde spist havregrøt til middag i tre fulle uker. Gerd helte grøten opp i en skål og tok den med seg inn på stua og satte den på bordet ved den slitte lenestolen. Hun satte seg godt til rette før hun skrudde på TV ‘n.  Favorittprogrammet var i gang, og en programleder i storform ledet en bønn for nye partnere og glade givere. Og da programlederen brøt ut i spontan sang, mens havregrøten sto til kjøling på det lille bordet med den hjemmeheklede hvite duken, ba Gerd sin siste bønn.

 

 

Impulskontroll vs. Gubbinatoren, 1-0


Gubbinatoren sitter og leker med SAS sine hjemmesider etter å ha mottatt en mail om kampanjen “Now or never”. Old Mamasan sitter i egne tanker og blogger om den nylig gjennomførte turen til Tokyo, og hører egentlig ikke etter.

–  Døh! 3000 daler til Hong Kong eller Washington DC.

– Hmmmmm?

– Ka ti e høstferien?

– Hmmmmm? (Jeg trodde helt ærlig han satt og bablet om noe teit nerde-greier han leste om på nettet)

– Nei, då e Karate Kid’n hos faren.. Ka ti e vinterferien? Døh! (frenetisk pirking på Old Mamasans venstre skulder)

Old Mamasan setter siste punktum i kveldens blogginnlegg, sukker tungt, og sender Gubbinatoren sitt fryktede “gje faen med det der ellers kommer det lyn og torden og tusser og troll og slår ned i hue på deg”-blikk. Gubbinatoren ignorerer blikket og fortsetter med barnslig iver:

– Hong Kong eller Washington DC? I vinterferien? Februar? Billige billetter? Hallo?

Det tok meg et par øyeblikk å slå hjernebarken over fra nerd-bla-bla-nerdinerd-bla-bla til reise-modus. Prospektet over å få lov å velge, tiltalte meg. Hong Kong står så absolutt på bucket-listen, men der vil jeg ha mer tid, reise i riktig sesong, og kombinere med mer Kina.

Jeg har vært noen timer i DC og sett de obligatoriske tingene – i forbindelse med en ferie i Baltimore. Jeg vet dermed at det er mye mer jeg vil se, samt at her er det mye som interesserer Gutta Krutt. Det er heller ikke uoverkommelig langt til New York, og dit vil jeg meget gjerne. Så Washington DC, kombinert med New York, blir bestemt. Historieinteresserte folka ser også muligheten til å få med seg et par viktige lokasjoner fra Civil War. At det er utenfor sesong ses på – i dette tilfellet – som et gode. Billige hotell og lite kø-ståing. Score!

Bonuskortet blir lagt inn og knappen blir trykket på.

Så raskt!

Så enkelt!

Så dårlig impulskontroll!

704239_10151525199126622_1782127009_o

Mr Impulskontroll, himself

Blogglisten hits

toppliste for bloggere - ToppBlogg

Med hund i Danmark – Bernstorff Slot og Slotshave


Dersom du tar turen til Danmark og har hunden din med vil jeg anbefale app’en Hundeskove. Her finner du oversikt over de Danske hundeskogene hvor du kan ha din hund løs. Du får ruteveileder og du kan lese om de forskjellige skogene – samt lese brukernes anbefalinger.

hundeskove felles

Vi befinner oss på Sjælland, like nord for København. I dag valgte vi å ta med Jøllingsen til Bernstorff Slot og Slotshave. Her finnes en cafe og et te-hus. Du kan ha hunden med på cafeen, men ikke til Te-huset og rosehagen ved siden av.

Dersom du vil lese om Bernstorff Slot kan du gjøre det på deres egen hjemmeside.

20150726_131941

Fin skog med store grusveier og små stier.

20150726_131949

Det er lov å ha Fido’en løs – dersom du har full kommandokontroll på bikkja. Det har ikke vi.

20150726_132132

Gubbinatoren og Jøllingsen sjekker ut ei enorm velta rot

20150726_132846

Det var ikke bare Jøllingsen som koste seg i adelige omgivelser. Old Mamasan og Gubbinatoren synes også det var kos

20150726_133043

Jøllingsen med halen i oppoverkrøll

20150726_133121

Bernstorff Slot

20150726_133957

Old Mamasan kan se for seg en tilværelse som Slottsfrue, med egen SlottsJøllings…

20150726_134312

Det er ikke bare skog, det er også store, åpne marker, hvor du kan ha picknic eller kaste frisbee med hunden din

20150726_140520

Jøllingsen og Gubbinatoren på vei opp mot Te-huset og rosehagen.

Har du noen fine tips til turmuligheter med hund i Danmark, legg gjerne igjen en kommentar. Vi bor på Sjælland, men vil gjerne sjekke ut plasser i andre deler av landet også 🙂

God tur!
Blogglisten hits

toppliste for bloggere - ToppBlogg

Hvordan jeg mistet Gubbinatoren


Alle som deler postkasse med en nerd vet hva det vil si å “miste” dem til diverse tekniske dippedutter eller spill flere kvelder på rad.  Og det er jo greit nok. Jeg er vant til å miste ham til rollespill, Warhammer og hva det nå enn er han spiller på X-station og Playbox. Han kan jo også Star Wars-filmene utenat, og Tolkien-bøkene på rams. Jeg er faktisk ganske så forundret over at det ikke finnes lasersverd i huset, for han har jo The One Ring hengende i et gullkjede rundt halsen…

11143528_10153348226831622_7226708090317690373_n

Gaven kunne med fordel vært pakket inn i pent innpakningspapir, men nerder bryr seg lite om slikt.

Jeg har gjort meg skyldig i å oppmuntre til fortsatt nerdethet, både ved å si “gå og finn noen å leke med” og ved å hoste diverse spillkvelder hjemme i stua – med hjemmebakst og pizzatoast til gutta. Jeg har gjort dette fordi jeg liker at han er nerd, og jeg ønsker at han skal forbli nerd. Jeg liker at han er intelligent, morsom og belest (- og jeg har vel heller aldri følt noen tiltrekning mot bad guys)

11745399_10153348227786622_7367777620077362915_n

Tilleggsgave fra Karate Kid’n og alle husdyra; okularer og filtre

Men nå lurer jeg på om ikke jeg har tatt denne tilretteleggingen til hans nerdhet en smule langt… Jeg får vel begynne med begynnelsen:

Da vi var unge og nyforelskede – hvilket vi forsåvidt fremdeles er (unge, altså) – gav jeg Gubbinatoren tidenes mest geniale Valentines-gave. Jeg “kjøpte” en stjerne til ham. Det vil si, ute i verdensrommet, befinner det seg en stjerne som er offisielt kalt opp etter Gubbinatoren. Se denne linken for informasjon om du synes det var en god idè. Gubbinatoren satte i alle fall stor pris på det – han ble faktisk satt helt ut. Men han er jo som før nevnt en nerd, og nerder blir alldeles vill i knickersen av denslags.

11751771_10153348248481622_2770234053594782972_n

Ganske så fornøyd Gubbinator

Denne Valentinsgaven angret jeg temmelig nøyaktig ett år etter – og alle år etter det. Hvordan i all verden overgår man en slik gave? Man gjør ikke det. Konfekt og middager, slips og truser (selv Supermanntruser), legosett av R2D2 og Dødsstjernen, blekner alle i forhold til å få en stjerne oppkalt etter seg. På den andre siden, man kan jo ikke vente til den siste Valentinsdagen heller…

11755851_10153348248571622_7070738566579634796_n

Nerden synes det var gøy å “bygge” stjernekikkerten sin også

I år til bursdagen får Gubbinatoren en stjernekikkert. Han har allerede fått den litt på forskudd, og gliset kunne ikke vært bredere. Nå går han sirkler på stueparketten og venter på mørket. Og det er da det slår meg, jeg har mista ham for godt nå. Hver kveld og hver natt kommer han til å sitte ute og se på stjernene. Vi kommer aldri til å kunne se en film sammen igjen.

– Selv ikke Star Wars.

11800369_10153348249471622_8979605145014307224_n

Straks klar. Litt kalibrering må til.

11206099_10153348249531622_1773796417724276100_n

Vi fikk noen flotte syn av månen, på endel bedre hold enn her. (ja, Old Mamasan fikk også lov å kikke)

11755068_10153348249621622_4614278293690348174_n

TO halvmåner! ;-p

11800562_10153348250026622_1768566719122998973_n

Oh, I’ve lost him now…

Blogglisten hits

toppliste for bloggere - ToppBlogg