Gerd satte seg til i den gamle lenestolen. Trekket på seteputen var tynnslitt, så hun passet på å ha en ullfell liggende over. Den var god å sitte i, stolen. Det vesle bordet ved siden av stolen var drapert i hvit heklet duk som rakk nesten ned til gulvet. Hun hadde heklet den selv. Ja, det var mange år siden hun hadde kunnet hekle og sy. Hun hadde ikke hatt hender til håndarbeid de siste 15 årene. Gerd synes det var synd ingen av døtrene hennes hadde vist interesse for håndarbeid av noe slag. Nok et eksempel på gammel og god kunnskap som gikk i glemmeboken til fordel for iphone – som alle satt med nesa trykket langt nedi til alle døgnets tider. Det var da mye bedre å ha et håndarbeid mellom hendene mens man hadde den gode samtalen med familie og venner. Denne forbaska iphonen tok jo all oppmerksomhet og fokus bort fra samtalen.

Nei, det behøvde ikke være de store verdensbegivenhetene de snakket om, det var ikke det Gerd savnet. Det var det litt mer personlige hun savnet. Beretninger om en god dag, bekymringer om en slektnings lange sykdomsleie, eller rett og slett å sammen minnes en fin ferie de hadde hatt i campingvogna.

Campingvogna ja, åh som hun og Tor hadde elsket campingvogna! De hadde en passe stor Hobby-vogn på fast plass på Sørlandet. Spikerteltet Tor hadde satt opp hadde gjort campingvogna enda mer anvendelig, ja den hadde regelrett transformert vogna til ei hytte! Men så fikk da altså Tor kreften og ble så dårlig at han ikke orket med vogna noe mer. Ja, han kunne jo ikke kjøre bil når han var dårlig heller. Gerd hadde aldri tatt sertifikatet, men hun hadde jo hatt Tor til å kjøre. Han var så trygg og god, han Tor. Vet du, i alle de årene Tor hadde kjørt, hadde de aldri vært ute for noe uhell!

Gerd sukket, og tenkte på de mange kjøreturene de hadde hatt til vogna i sommerhalvåret. To og en halv time tok det å kjøre fra huset og ned til vogna på Sørlandet. Ja, Tor jobbet halv dag på fredager, så de kom seg av gårde før rushet. Det hadde vært gode tider, selv med denne gikta. Etter at Tor gav tapt til kreften, fikk Gerd hjelp av døtrene sine å selge huset og finne denne lettstelte leiligheten i stedet. Så hadde det egentlig gått nedoverbakke siden det. Helsa ble verre, ungene flyttet til andre deler av landet og var begge travelt opptatt med å balansere karriere og familie. Gerd var stolt av døtrene sine, men hun savnet dem sårt. De var begge flinke å ringe, men etter telefonsamtalene ble det så tomt i leiligheten.

Det eneste besøket Gerd fikk utenom barnebarns skoleferier, var hjemmehjelpen. Gerd hadde likt den første damen som kom, hun hadde vært riktig hyggelig og snakkesalig. Hun som kom nå var så stille og mutt. Gerd skjønte jo at de ikke ble betalt for å prate, så hun klaget ikke. Gerd var bare takknemlig for å få hjelp med de huslige syslene gikten gjorde umulig for henne. Det var viktig for Gerd at hjemmet var ordentlig. Ikke moderne. Ordentlig.

Det hadde vært en stille kveld etter at den tause hjemmehjelpen hadde vært der tidligere, og Gerd hadde pratet med eldste dattera og ene barnebarnet på telefonen. Gerd hadde skrudd på TV, og trykket seg gjennom kanalene. Det var ikke noe hyggelig å se på.  Det var jo bare masse høye lyder og skrik og ungdommer som ålte seg rundt med glitter og stas og veldig lite ellers. Det var da hun hadde kommet over en kanal som hun først trodde var en lokal- sending. Programlederen var så ujålete. Så liketil. Han var ikke polert som de fleste programledere på TV. Han virket så ekte, så koselig. Og så kom det musikk. Fin musikk. Glad musikk. Ikke sånn bråk på engelsk som Gerd ikke forsto. Det var en ung kvinne som sang og spilte piano. Sånn omtrent på alder med eldste dattera til Gerd. Hun sang om Jesus.

Gerd hadde reist seg fra stolen sin, tuslet ut på kjøkkenet, og hentet seg en kneippbrødskive med nøkkelost og et glass surmelk. Hun hadde noen medisiner som skulle tas til kveldsmaten. Så ble hun sittende der og kose seg med kveldsmaten og se på denne kanalen. Ja, for Gerd virkelig koste seg med programmene; de snakket fint om Gud og om tro, og mange ting som Gerd var så enig i. Det hele var så hyggelig, og hjemmekjært. Ingen oppstasa og polerte programledere som las fra et manuskript. Spesielt hyggelig synes Gerd det var å høre hvordan de omtalte seg selv; «den store familien» som favnet tilskuerne med. De var venner, de var partnere. Familie.

Noe av det beste var å høre om mennesker som var blitt helbredet, og Gerd hadde mange ganger gått opp og lagt de vonde hendene sine på TV ’n mens TV-pastoren ba. Og hver gang synes hun at det hjalp litt for en stakket stund. Gerd hadde ingen erfaring med mennesker som ble helbredet gjennom annet enn helsevesenet, men hun hadde da ingen grunn til å mistro disse sannhetsvitnene på TV. Gerd var av en støpning som trodde det beste om folk. Det var jo godt voksne folk, hvorfor skulle de fare med løgn? Dessuten sto det i Bibelen at Jesus helbredet syke, og Gerd ville nødig mistro Jesus. Gerd var sikker på at hun ville ha blitt helbredet for gikten helt – om hun bare hadde hatt anledning til å reise på et møte.

Stadig vekk snakket de om at TV kanalen var i dyp økonomisk krise – og om ikke seerne gav penger ville de se seg nødt til å legge ned. Gerd ønsket ikke dette. Hun var blitt glad i kanalen og de hyggelige personene hun ble kjent med gjennom skjermen. Hun ville gjerne kunne følge med og se hva som skjedde med dem i livene deres. Hun brød seg om dem, og følte at de brød seg om henne også. Gerd plukket opp telefonen og ringte nummeret på TV skjermen. Der fikk hun snakket med en hyggelig dame, og avtalte å gi 200 kroner i måneden. Ikke lenge etter ble bidraget hennes ropt opp av sjølveste sjefen som «ny partner fra Rogaland», og så ringte de i bjella. Det var så artig når de ringte i bjella!

Det tok ikke lang tid før Gerd fikk håndskrevne brev fra favoritt-kanalen sin, noen ganger hadde de til og med lagt ved et bilde. Disse giroene betalte hun alltid, for det var så hyggelig å få personlig post, og hva var mer personlig og omtenksomt enn å sende med bilder! Gerd var virkelig en av Familien nå, og dette gledet henne langt inn i hjertet.  Gerd hadde sluttet med den dyre medisinen sin nå som hun gav så mye til TV kanalen og de sjarmerende og flotte menneskene som var der.  Hun ba til Gud om helbredelse for gikten sin og for døtrene sine og deres familier. Gerd lurte på om hun ikke var troende nok, for foruten de korte stundene når hun la hendene på TV skjermen mens pastoren ba for henne, synes hun at hun generelt var blitt verre. Men det var nok kulden som gjorde det. Gerd hadde stillet ned varmen i leiligheten så ikke strømregningen ble så stor.

Gerd rørte i havregrøten mens hun ventet på at den skulle koke opp. Hun kjente seg svak, følte hun trengte hvile. Hun hadde spist havregrøt til middag i tre fulle uker. Gerd helte grøten opp i en skål og tok den med seg inn på stua og satte den på bordet ved den slitte lenestolen. Hun satte seg godt til rette før hun skrudde på TV ‘n.  Favorittprogrammet var i gang, og en programleder i storform ledet en bønn for nye partnere og glade givere. Og da programlederen brøt ut i spontan sang, mens havregrøten sto til kjøling på det lille bordet med den hjemmeheklede hvite duken, ba Gerd sin siste bønn.